Et viktig innlegg med tanke på vår formålsparagraf om internasjonal forståelse. Det er langt, men vel verd å lese!
Jeg har registrert en viss bekymring i noen kretser over at innvandrerbefolkningen og den «etnisk norske» befolkningen ikke er den samme som før. Det skal visst nok være rundt 40.000 færre etnisk norske i Kongeriket Norge ved inngangen til 2014 sammenlignet med 2004. Ser vi på hvilke kategorier Statistisk Sentralbyrå bruker for å måle disse to gruppene mot hverandre må jeg raskt innse at hverken jeg selv eller mine brødre kommer under kategorien etnisk norsk. Jeg har en dansk morfar, og sågar en mor som tråkket sine barnesko i Aalborg. Definisjonen på en etnisk norsk er en som har fire besteforeldre som er født i Norge! Vi er derfor mange som tynger ned innvandrerregnskapet! Ja, til og med Kongen!
Hva har så dette med internasjonal forståelse å gjøre? Jo, jeg måtte gå denne omveien for å kunne si noe om konteksten, som jo virker inn på hvordan vi tolker hendelser eller tilstander. Hvilken bakgrunnskunnskap har jeg for å si noe om internasjonal forståelse og hvordan kan jeg være sikker på at jeg har forstått oppdraget mitt rett? Jeg ser jo verden gjennom mine briller, min bakgrunn, mine opplevelser og gjør meg mine refleksjoner. Kanskje er disse lik dine, kanskje er de veldig ulik. Jeg vokste opp i et internasjonalt miljø med foreldre som tidlig introduserte oss til verden utenfor Norge. De tok oss med til eks-Jugoslavia, Øst-Berlin, lenge før muren kom opp, og lot oss dra på utveksling til USA m.m.
Senere, gjennom mitt arbeid fra reiseliv via internasjonalt vennskapssamarbeid i fylkeskommune, tilrettelegging for og mottak av flyktninger i Fjaler kommune, åpning av et nordisk verdensgymnas i Fjaler, til mitt arbeid ved Høgskulen i Volda, har jeg fått mange innfallsvinkler til å bedre å forstå den verden vi lever i, som kvinne. Jeg har sett viktigheten av å bli kjent med medsøstre fra andre verdensdeler og andre kulturer, fått høre om deres liv, deres utfordringer. Vi var bl.a. vertsfamilie for en afghansk jente i to år. Vi lærte å forstå hennes situasjon som eldst i en stor søskenflokk, etter at faren døde som følge av en landmine. Det var forventet at hun skulle være hovedforsørger. En hverdag så langt fra vår som overhodet mulig.
Hva er så internasjonal forståelse? «En verden eller ingen» ? I det tjuende århundre, med en eventyrlig utvikling innen kommunikasjon og transport, har alle verdens land kommet nærmere hverandre. Som en konsekvens kan ikke noe land stille seg utenfor: det som skjer i et land påvirker det som skjer i andre land. Verden har alt smakt konsekvensene av mistillit og misforståelse gjennom to verdenskriger. Det er mange globale utfordringer i verden i dag, som forurensing, arbeidsledighet, terrorisme og kjernefysiske våpen, barnedødelighet og fattigdom, alle sider som må takles gjennom gjensidig forståelse og samarbeid.
Dr. Walter H. C. Lewis forklarer internasjonal forståelse slik: «Internasjonal forståelse er evnen til kritisk og objektivt å observere hvordan mennesker oppfører seg mot hverandre uavhengig av nasjonalitet og kultur. For å kunne gjøre dette må en ha evnen til å fristille seg fra ens egne spesielle kulturelle og nasjonale fordommer, og til å observere mennesker fra alle nasjonaliteter, kulturer og raser som likeverdige innbyggere i denne verden». Vi kan altså være norske, tyske, amerikanske eller afrikanske, men vi er først og fremst mennesker. Det er essensielt at vi bestreber oss på å forstå ulike kulturer og ikke setter vår nasjonalfølelse fremfor den internasjonale solidaritetsfølelsen. Eller sagt med andre ord: ingen nasjon skal føle seg bedre enn andre.
Tillat meg en liten anekdote, som ikke har noe med kvinner å gjøre, men med måten vi ser på hverandre på. Min eldste brors svigerfar, kenyaneren Richard Ondeng, studerte i USA på 1960-tallet. En kveld gikk han ut på en restaurant sammen med noen hvite venner. Richard ble stoppet i døren av en myndig dørvakt som sa: «We don’t serve blacks!» Hvorpå Richard lynraskt svarte «That’s fine! I don’t eat blacks either!». Dørvakten ble svar skyldig og slapp ham inn!
Hvorfor er så kvinneperspektivet viktig i internasjonal forståelse? Det fins mange grunner, men de mest åpenbare er at kvinner og menn er forskjellige og har ulike roller i dagens samfunn. Det er for det meste menn som sitter ved forhandlingsbordene rundt i verden, enten det dreier seg om fattigdomsdiskusjoner, helse eller utdanning.
Går vi til FN sine «Tusenårsmål» ved overgangen til 2000 ser vi at flere av hovedmålene spesielt gjelder jenter og kvinner, fordi det hele tiden har vært en kjønnsspesifikk diskriminering. Jenter får ikke helseoppfølging eller utdannelse, kvinner lider mest under krig og katastrofer og de lider ofte i taushet. Det er derfor svært viktig å få frem at kvinnerelatert bistand er viktig for verdiskaping og verdensfred.
Verdensbanken spurte for noen år siden fattige mennesker i mer enn 60 land hva de mest av alt ønsket seg. Hva tror du svaret var? Penger? Rikdom? Svaret var: gi oss en stemme! De ville bli sett og bli hørt. I historiebøker finne vi svært få kvinnelige ledere, og det er få forbilder langt inn i vårt eget årtusen. I vår tid er det en 16 år gammel jente som får førstesideoppslag. 20. november 2013 fikk Malala Sakorovprisen. Å lytte til Malala er helt «magisk», når hun forteller om kampsaken sin med klar røst. «Disse unge ønsker ikke i-phone, mobiler eller sjokolade, men en blyant og en bok». Så enkelt, men med livet som innsats. Hun når ut til alle og jeg er full av beundring.
Det er altså avgjørende at vi får flere kvinnelige stemmer. I bistandssammenheng sies det ofte at støtter du kvinnene støtter du barna, familien, landsbyen og regionen. Sosiologiprofessor Ivar Frønes slår fast at livskvalitet og glede ikke er avhengig av materiell velstand. Han sier. «Vi blir rikere og surere», og legger til «Om det skal bli en rettferdig fordeling her i verden, må vi i det rike nord stramme inn litt».
I 2011 var det tre kvinner som fikk Nobels fredspris. Mens det har vært en tendens til at vi ser på kvinner som ofre i en væpnet konflikt, dreies nå fokuset gradvis mot å se kvinner som en ressurs i forhold til forebygging, håndtering og konfliktløsning. Et steg i riktig retning er å belyse kvinners menneskerettigheter under flukt, i krig og konflikt og integrere kjønnsperspektivet i fredsbyggende arbeid.
Da jeg skulle skrive dette innlegget tok jeg kontakt med en venninne som har reist mye rundt i verden for å få hennes syn på kvinneperspektivet i internasjonal forståelse. Hun har bl.a. oppholdt seg lengre tid i Rwanda. Hun forteller: «I Rwanda har de en av verdens høyeste andeler kvinner i parlamentet. Dette er en god utvikling, men har blitt kritisert for å være et «glossy cover», der regjeringen gjerne vil vise til at de har stort fokus på likestilling og kjønn, uten at dette nødvendigvis har hatt en veldig stor effekt på kvinners stilling i landet så langt. Noen er blitt kritisert for å få en stor andel flinke kvinner i regjering var det nødvendig å «tappe» sivilt samfunn for dyktige kvinner, og dermed ødela man mer for kvinners stilling på kort sikt enn man bedret (man var nok i en bedre posisjon til å si fra om ting og være vokal innen sivilt samfunn enn man er innen en svært autoritær regjering, hvor mange mener at det president Kagame sier er det man må gjøre). Samtidig vil det nok på sikt ha en fin effekt, da unge jenter ser opp til kvinner som ledere/ samfunnet generelt sett venner seg til at kvinner så vel som menn kan være ledere. En lignende effekt ser vi blant annet ved at pinsemenigheten har spredd seg stort både i Afrika og Latin-Amerika. Pinsemenigheten tillater kvinnelige prester og mer likestilling enn mange andre religiøse retninger .
I Sudan ble jeg nektet inngang på University of Khartoum fordi jeg ikke hadde både langt skjørt og hijab (jeg hadde langbukse, lang-ermet trøye og løst sjal over håret – det var ikke nok, og dette stod på arabisk på min tillatelse til å oppholde seg på campus.) Mange i Sudan klager på en økende selafist-tilstedeværelse, der fremmede menn kommer opp og korrigerer Sudanske kvinner på gata for at de ikke er sømmelig nok kledd, noe som kolliderer med et mer sufi-orientert muslimsk samfunn. Samtidig er kvinnens stilling i Sudan langt bedre enn i andre muslimske land, da jeg har inntrykk av at flere muslimske afrikanske land beholder den noe forhøyede posisjonen kvinner som mødre og styrer av husholdet har, i motsetning til for eksempel Saudi Arabia. De har flere kvinnelige professorer etc, men jeg vet om flere kvinnelige politikere som finner det svært vanskelig å delta i politikken nettopp fordi de er kvinner.
En annen venninne, som for øvrig bor i nærområdet, sier dette om sin oppvekst i Russland:
«Russland har den høyeste prosentandelen kvinner i ledende stillinger (så mye som 46 %), og ligger langt foran både EU og Nord Amerika. Jeg opplevde det at det var et relativt høyt nivå på likestilling i Russland. En grunn til dette var at ideologisk var det viktig i Sovjettiden at kvinner skulle gjøre alle slags arbeid, både hard manuelt (f. eks. lage asfalt) og som leder. Bestemoren min var blant andre i en slik dobbelstilling: hun utførte både hardt fysisk arbeid og var borgermester. Samtidig må kvinner fortsatt ofte ta ansvar for familieøkonomien, blant annet fordi det er et alvorlig høyt nivå på alkoholisme blant menn. Da er det bestemødrene som tar seg av barn.
Ved Høgskulen i Volda sitter det i dag studenter fra 54 ulike nasjoner side om side med norske studenter. Det er verd å merke seg at flesteparten av de utenlandske studentene er jenter. Uavhengig av kultur, religion og bakgrunn legger de en viktig plattform for fredsarbeid og bygger ned fremmedfrykt. Personlig føler jeg at dette er et viktig bidrag til økt internasjonal forståelse, samtidig som Volda-samfunnet, likt kommunene rundt oss, blir mer og mer internasjonale.
Jeg nærmer meg slutten, og jeg er litt spent på hva dere sitter igjen med etter disse tyve minuttene. For å sitere min gode kollega professor Jan Inge Sørbø (jf. Sunnmørsposten onsdag denne uken): «Når nokon ber om «meining», spør dei ikkje etter noko dei allereie har forstått. Då ynskjer dei seg faktisk noko som dei ikkje skjønte med det same». Kanskje har jeg fortalt dere noe dere alt hadde forstått, og fortalt det enda en gang. Uansett kan det – i all beskjedenhet – være en viktig påminnelse. I intervjuet med Sørbø kom de også inn på hva som er en ordentlig samtale. Han siterer Skjervheim «Det merkelege er at når du treff ein person, har dei alltid andre sider enn dei du visste om». La dette være appellen fra meg i dag: vær åpen og raus mot alle de kvinner (og menn) som du møter på din vei: prøv å se verden fra deres perspektiv og føl deg som en verdensborger, ikke bare en borger av Norge.